Søndagslunsjen som varer i timer

Klokken er ett, og bordet er dekket for elleve. Ingen har rukket å sette seg før første fat er på vei rundt.

Tallerkenene kommer fra et verksted noen kilometer utenfor byen. Der dreies de fortsatt for hånd, én om gangen, og glaseres i den kremhvite tonen som lar leiren skinne gjennom i kanten.

– Vi lager ting som skal brukes hver dag, sier keramikeren. – Det er derfor de ikke er helt like. En tallerken som er litt skjev, blir aldri kjedelig.

Fire timer senere står halvfulle glass igjen på duken. Ingen har sett på klokken.